Hvis du ikke skjønner hvordan du skal vite hva du egentlig vil

Det finnes to stemmer.

Den ene er summen av alle andres.

Den andre din egen.

Men i en verden hvor det legges fem- og tiårsplaner, uten noen garanti for morgendagen, er det lett å la seg føre med. Fra milepæl til milepæl. Fra det ene «du burde» til det neste «du må».

Noen ganger er støyen fra omverdenen så høy at det er vanskelig å høre hvor våre egne tanker begynner og slutter.

Noen ganger er idéen om hvordan livet burde leves så overbevisende at vi glemmer å spørre om det er livet vi ønsker å leve.

Det finnes utallige muligheter i denne verden – ting å håpe på, drømme om og strekke seg mot.

Likevel er det bare en helt spesiell visjon som vekker noe dypt i deg. Det er bare noen få ting du vil ønske så sterkt at det gjør deg ukomfortabel.

Men hvordan kan du egentlig vite hva det er?

Ofte krever disse innsiktene år med prøving, testing og justering. Men dersom du aldri har gitt deg selv muligheten eller kommet til kjernen, kan du gjøre noe mange aldri våger å gjøre:

- Du kan bli stille.

- Du kan gå lange turer.

- Du kan observere dine egne tanker mens du pusser tennene, klipper gresset, kjører bil eller ser tomt ut av vinduet.

Eventuelt være klin gæren og sette på flymodus.

Gjør du dette ofte nok, vil svarene komme.

Kanskje ikke som store overskrifter, men litt etter litt.

Hvis det finnes en rød tråd:

Resiliens og tillit.

Vær en fredfull kriger.

Men jeg vet. Det er vanskelig.

Spesielt når onsdagen ser ut som en reprise av tirsdagen, og tirsdagen som en reprise av mandagen. Når overflaten ennå ikke reflekterer veksten på innsiden. Når verden raser av gårde og du ikke tror du beveger deg fremover.

Men du gjør det.

Du vokser i de stille øyeblikkene – selv i de hvor du er mest overbevist om at du mislykkes, eller henger etter.

Ikke avfei denne stille veksten, bare fordi den ikke ser ut slik vekst «burde».

- Ingeborg