Til deg som, kanskje uten å være klar over det, står i veien for deg selv fordi du frykter din egen suksess

---

Det finnes en frykt som for noen er større enn frykten for å feile. 

Frykten for å lykkes.

Ved første øyekast høres den kanskje ikke ut som en reell frykt, mer som et luksusproblem. Men den er høyst reell – og kan være så sterk at du ubevisst saboterer for deg selv. Enten ved å utsette viktige oppgaver, perfeksjonere alt ned til den minste detalj, sette uoppnåelige mål for å sikre at du mislykkes – og dermed unngår de potensielle konsekvensene av suksess. Eller det kan være å gi opp før du i det hele tatt har gitt deg selv muligheten til å virkelig prøve.

Når vi snakker om frykt for suksess, er det sjelden selve suksessen vi frykter, men prisen vi tror vi må betale. For hvis det du ønsker å oppnå faktisk blir en realitet, kommer ting til å forandre seg, og da er spørsmålet: Er du klar for det?

Kanskje du allerede vet at du vil få mer oppmerksomhet, men har alltid sett på deg selv som sjenert, introvert eller ukomfortabel med å være i rampelyset. 

Kanskje du er redd for at du skal bli høy på deg selv og glemme hvor du kom fra, sette vennene dine til side eller nedprioritere familien. 

Kanskje du frykter å bli oppfattet som en som skryter eller prøver å fremme seg selv. 

Kanskje du er redd for å bli avslørt, bli revet ned fra pidestallen – en du aldri ønsket å stå på i utgangspunktet. 

Kanskje du er redd for at suksess ikke vil føles så tilfredsstillende som du hadde sett for deg.

Eller kanskje frykten for suksess ligger i motsatt ende. Kanskje det er et tilsynelatende simpelt liv du faktisk ønsker deg. Et liv hvor du kan styre dagene dine selv, time for time med intensjon, og virkelig nyte de små øyeblikkene – til tross for hvor lite ambisiøst det kan virke i andres øyne.

Hvis noe av dette resonnerer – hvilke suksesskriterier er det du jakter? Er de fullt og helt dine egne?

For sann suksess – den som føles bra – handler ikke om hvordan ting ser ut på utsiden, men hvordan den føles på innsiden. Den handler om å oppfylle sitt eget potensial og leve i integritet med den du er. Den vil tvinge deg til å være sårbar og åpen. Den vil be deg ta de vanskeligste valgene og forsone deg med at det som er hardest, ofte også er det som er riktig. Den vil kreve at du river ned dine egne murer, stein for stein, og bygger et nytt fristed for deg selv.

Det store paradokset er at vi tror suksess er en slags destinasjon langt der fremme. En følelse vi vil oppnå bare vi får rett mengde anerkjennelse, fra de riktige menneskene. Det er bare det at den følelsen vi tror det vil gi, er det kun du som kan gi deg selv.

Og for å kunne gi den til deg selv, må du komme til kjernen i hva det er du lengter etter på et dypt plan. Dette er så essensielt for å unngå å havne i et evig jag etter mål som i utgangspunktet kanskje aldri var dine.

Men at det vil bli enkelt, vil du aldri høre meg si. 

Å legge til rette for suksess på den måten vil kreve dobbel intensjon. Som om livet sier til deg: «Greit, vis meg at du mener det, så skal jeg vise deg hvordan.» 

Måten du viser det på, er ikke ved å sitte hele dagen i lotusstilling og visualisere fremtiden eller snakke om hva du har tenkt å gjøre. Det vil kreve handling – ofte på enkle og ganske ydmyke måter.

Hvis du ikke er villig til å ta de beskjedne stegene på veien som kreves for å komme dit du påstår du vil, så vil du kanskje ikke dit så sterkt som du tror.

For de som faktisk har skapt ekte suksess, har gått gradene. De vet hva det kostet. De har gravd seg gjennom tvil, frykt og usikkerhet. De har vært tvunget til å finne måter å slippe inn lys i de mørkeste kamrene i hodet sitt, for å kunne dele gavene sine med verden.

Det er lett å tenke at disse menneskene alltid har hatt en urokkelig selvtillit eller et medfødt talent, men realiteten er ofte motsatt. 

Hun eller han som ser ut som en overnattensuksess, har gjerne tilbrakt år på det som har føltes som en feil sti. Mange av dem har vært på en evig søken, og når de endelig fant en plass å lande, har de øvd og øvd i det stille. De er ofte underdogene – de vi overser, undervurderer eller ikke tror har noe verdifullt å komme med.

Men som jeg alltid pleier å si: Aldri undervurder en underdog.

Når den undervurderte lærer seg å sette pris på de sidene ved seg selv de tidligere trodde var feil, blir de ustoppelige. I deres stille forpliktelse til sin egen vei finnes det en vilje til å gjøre det som kreves – så lenge det kreves – for å nå sitt eget indre mål.

Det som skiller dem fra de raske og grandiose suksesshistoriene, er at de finner selve reisen like interessant og meningsfull som det å komme frem. 

Det er jo det vi egentlig alle ønsker, men glemmer på veien.

Så … hvis du ikke har gjort det ennå: Definer hva suksess betyr for deg, så du slipper å ende opp med å leve etter noen andres definisjon.

-Ingeborg