Hvorfor de sterkeste følelsene ikke alltid er de mest pålitelige.

Selv om overflaten kan fortelle en annen historie, er vi ikke så forskjellige på innsiden.

Enten vi liker å innrømme det eller ikke – så organiserer de fleste av oss livet vårt, ofte ubevisst, rundt å unngå følelsen av frykt og engstelse.

Hvis du observerer deg selv i løpet av en dag, vil du oppdage hvor mye krefter som går med til å unngå mennesker, situasjoner, omstendigheter og tanker som kan trigge akkurat disse følelsene.

Det er ingenting ved dette som er unormalt eller per definisjon «feil» – det er slik vi er programmert fra naturens side. Det er bare det at når vi ikke har lært oss å håndtere disse følelsene, vil vi også styre unna alt som potensielt kan føre oss nærmere det vi virkelig ønsker oss – og den vi egentlig er.

Du har kanskje hørt ordtaket: du kan ikke løpe fra skyggen din. Det passer godt inn her. For når vi prøver å rømme fra det som skremmer oss, ender vi opp som passasjerer i eget liv, og som en skygge av oss selv. Vi spiller smått, og innerst inne vet vi det også. Kanskje er det også derfor et liv skjermet fra frykt etter hvert kan begynne å gjøre så fryktelig vondt.

Men hva er det som gjør at frykt og engstelse føles så utholdelig? Hvorfor ønsker vi bare noen av følelsene våre velkommen, men skyver disse bort?

Bortsett fra kroppslig ubehag og det at frykt sender signaler til hjernen om at «her er det fare for å ikke overleve», så er frykt og engstelse de følelsene som krever mest av oss.

Det krever stort mot å la være å bedøve seg. 

Det krever mot å ikke distrahere seg gjennom dagene og timene. 

Det krever mot å sitte med følelser du ikke ønsker mer av, og la ubehag passere.

Og det krever et stort, åpent hjerte å være villig til å kjenne smerte, å være sårbar – og å sette en fot foran den andre, til tross for de ubesvarte spørsmålene.

Men det som gjør frykt virkelig krevende, er fortellingen som følger med.

For frykt elsker en god historie. Jo mer dramatisk og urealistisk fortellingen er, jo sterkere og mer ekte oppleves frykten.

Denne delen av oss er vanskelig å dempe fordi vi er historiefortellere av natur. Det er gjennom historier vi tolker opplevelsene våre, gir dem mening, og forsøker å forstå både oss selv og verden rundt oss. Det er gjennom historier verden har utviklet seg og gått videre. Men det er også gjennom historier vi kan bli stående fast i frykt.

For når vi skaper fortellinger om hva følelsene betyr, hva de varsler, og hva de kan koste oss – vil frykten vokse seg større enn selve virkeligheten vi står i.

I virkeligheten er det som regel kun én ting som foregår: vi føler vår egen tenking.

Alt vi frykter vi ikke vil tåle. Alt vi forestiller oss at vi kan miste.

Spørsmålet vi er vant til å stille i disse øyeblikkene er: Hvordan kan jeg få denne følelsen bort? Når kanskje det egentlige spørsmålet skulle vært: Hvis du ikke skulle lagt til en historie om hvordan denne følelsen definerer hvem du er, hvordan den vil vare evig, markerer slutten på alt, hvor ydmykende det vil bli, eller hvor vondt det vil gjøre – kan du tåle selve følelsen litt til?

For hvis svaret er ja, kanskje det finnes noe sannere i øyeblikket enn selve følelsen i kroppen? Kanskje opplevelsen ikke er hele historien. Kanskje den ikke representerer virkeligheten i sin helhet, og kanskje det da ikke er nødvendig å fikse den eller helbrede den.

Kanskje det er greit å la det gjøre vondt. Kanskje det er greit å la følelsen passere og la den lære deg noe på vei ut.

Og når du lander igjen – for det vil du – så husk dette:

Bak deg finnes en lang rekke av ting du aldri trodde du ville komme deg gjennom, svar du aldri trodde du ville finne, frykter du var sikker på kom til å knekke deg, men som allerede har passert.

For inni deg finnes en selvregulerende intelligens – mange ganger visere, sannere og mer fredfull enn noen av dine mest kaotiske og skremmende tanker. Denne iboende intelligensen vet nøyaktig hvordan den skal lede deg tilbake til din naturlige tilstand, dersom du tillater alle tanker og lar følelsene i kroppen få bevege seg igjennom deg.

Akkurat som vinteren aldri varer evig og våren alltid finner en vei tilbake, gjør du det også.

Ikke glem det.

-Ingeborg