Hvorfor det å alltid være travel kan føre deg vekk fra den du egentlig er

Det er lite som kan føre deg lenger unna ditt sanne jeg som det å være travel til en hver tid. 

Å alltid være opptatt er en «beundringsverdig» måte for mange å unngå seg selv på. Det gir oss en følelse av viktighet og kan få oss til å fremstå noe «utilgjengelige» for andre.

Samfunnet ikke bare tillater det, men oppmuntrer og feirer denne atferden. Kapitalismen lever av produktivitet. Jo flere folk som kan overbevises om å jobbe mer, streve og slite, desto mer effektivt blir systemet.

Din iboende intelligens – sjelen – kan du derimot ikke lure. Eller, du kan det, faktisk også ganske lenge, men som med alle former for selvsabotasje så går det helt til det ikke går mer.

Når egenverdi og produktivitet kun måles ut fra ytre resultater, og det eneste som anses som verdifullt er det andre kan konsumere, gjør det noe med oss. I hodet vokser det frem en slags indre tyrann. Den er brutal, dominerende og svært livskontrollerende. Avhengig av hvor stor plass den har fått ta, uttrykker den seg ofte på en av to måter:

1. Som en vag følelse av at hvis du ikke betaler din produktivitetsgjeld, vil du falle bakpå. Du må rettferdiggjøre din eksistens ved å holde tritt med alt, for å avverge en udefinert katastrofe som plutselig kan velte over deg.

2. Som et konstant press der du sliter med å tro at du er verdig et øyeblikk av glede og fred uten først å ta deg selv gjennom en sinnssyk timeplan. Du anser det som raust å gi deg selv en halvtime timeout før leggetid, men da må du være klar over at det samme kjøret begynner igjen tidlig neste morgen.

Hvis dette høres kjent ut, vet du hvilken tyrann jeg snakker om: travel-til-en-hver-tid-tyrannen. Den som ofte kamufleres som prestasjonsfremmende, arbeidsom eller ambisiøs, men er alt annet.

At livet er en kontinuerlig prosess av forandring og at alt krever jevn innsats, stemmer. Men konstant bevegelse og en trang til å fylle all ledig tid er en psykologisk forsvarsmekanisme. Det lar deg unngå de delene av psyken du helst vil slippe å forholde deg til; frykter, sår, underliggende behov, uoppfylte ønsker og skyggesider. I stedet for å møte disse sidene av oss selv, dekker vi over dem med mere jobb, flere møter, lengre to-do-lister og andre ærend. På denne måten blir travelhet som en slags åndelig kamuflasje; Du behøver ikke å møte speilbildet ditt hvis du aldri stopper opp og ser deg i speilet. 

Men...

Hvis du ønsker å investere i ditt eget potensial, gjør du det vanskelig for deg selv dersom energien din lekker i tusen retninger og du aldri tillater deg selv og bare være. 

Å gjøre «ingenting» er helt nødvendig for vår mentale, spirituelle og fysiologiske helse. I en tilstand av «ingenting å gjøre» gjør hjernen sitt beste. Den fullfører ubevisste oppgaver, integrerer og bearbeider bevisste opplevelser. 

Det er en grunn til at noen av de mest innflytelsesrike menneskene i historien brukte mye tid på å gjøre tilsynelatende ingenting. Buddha oppnådde opplysning ved å sitte i stillhet under et tre å observere sine egne tanker komme og gå. Når Einstein ble spurt om kilden til sine ideer, nevnte han ikke formler eller tidsfrister, men beskrev turer i skogen hvor tankene fikk flyte fritt. Han kalte dette å starte opp det «hellige intuitive sinnet». Rommet for mystikk, inspirasjon og innsikt. Et sted hvor livet kan ses i sin helhet, hvor uventede forbindelser kan knyttes, og klarhet og kreativitet får plass.

Det samme gjelder for artister, kunstnere og andre kreative sjeler. Utallige studier viser at de som er dypt kreative over tid, de som utvikler de mest innovative og unike ideene, tar bevisste avbrekk fra prosjektet, oppgaven eller problemet de forsøker å løse for å styrke deres kreative kapasitet. 

Dette handler hverken om å flykte fra virkeligheten eller sluntre unna det du egentlig «burde gjøre». Det handler om å legge til rette for at virkeligheten skal kunne åpenbare seg.

I en verden som konstant jager produktivitet, er det å velge stillhet ikke bare revolusjonært, det er nødvendig for å virkelig få noe gjort.

Noe å tenker på:

I hustle (streve og slite) kulturen finnes det en utbredt tro om at tenkning og følelser bare er noe som vil bremse oss og komme i veien. 

Å prioritere stillhet er kun for de svake, for de som har missa poenget og aldri kommer til å komme noen vei. 

Det streve og slite kulturen ikke forteller deg er at stillhet er sunt og produktivt, og for de virkelig modige. Det krever en helt egen styrke å sitte med egne tanker og følelser.

En studie utført ved Universitetet i Virginia, hvor over 700 personer ble bedt om å sitte alene i et rom med tankene sine i 6-15 minutter  – med en støtknapp tilgjengelig hvis de ville ut – viste at 67 % av mennene og 25 % av kvinnene valgte å utsette seg for støt fremfor å bare sitte stille og tenke. Det høres kanskje ekstremt ut, men ikke når du forstår at den største frykten menneske kan møte, er å møte seg selv.

Det er mye lettere å holde seg opptatt, distrahere seg selv, øke tempoet og skru opp volumet på støyen rundt deg, enn å konfrontere de delene av deg selv du har begravd i travelhet. I stillheten blir du konfrontert med den mest ubestridelige sannheten. Du blir nødt til å innrømme det du allerede vet. Du blir kjent med kreftene som bor i deg, de som ofte undertrykkes: angst, sinne, sorg, intuisjon og innsikt. Det er sjeldent bare behagelig. 

På den andre siden, hvis du aldri gir deg selv muligheten til å reflektere, forene deg med og erkjenne hva du føler, gir du i praksis følelsene dine mere makt. Når følelsene som rører seg på innsiden ikke får et sunt utløp har de en tendens til å manifestere seg på underbevisste og dysfunksjonelle måter. Det var dette Carl Jung mente med et av sine mest kjente utsagn: Inntil du gjør det ubevisste bevisst, vil det styre livet ditt, og du vil kalle det skjebnen. 

Ingen er riktignok dømt til å være travel til en hver tid. Et høyt tempo trenger heller ikke å være et problem, men dersom trangen til konstant bevegelse mangler retning, hvis det bare er bevegelse for bevegelsens skyld, lever du egentlig ikke – du bare beveger deg. Og dersom overarbeid blir en identitet, mister vi oversikten over hvem vi egentlig er.

Travelhet er ikke bare et symptom på en hurtig verden, men et tegn på noe mer underliggende: unnvikelse. 

Så, hvis du merker motstand mot å senke tempoet, spør deg selv hva det er du ikke ønsker å se. Denne innsikten vil minne deg på hvem du egentlig er, før du ble så innmari travel. 

Hvordan kan du møte dette: 

Mange sier at du er nødt til å finne den berømte balansen mellom handling og det å bare være. Enklere sagt enn gjort, tenker du kanskje.

Enig.

Hvis du har brukt store deler av livet ditt på å overleve, er det ikke uvanlig å føle en trang til å jage urealistiske nivåer av energi, fremdrift og utvikling, i håp om at det skal gi en følelse av kontroll og trygghet. Som om den underliggende frykten og uroen i kroppen er noe som må kontrolleres ved å konstant presse deg selv til det ytterste. Det er en form for overlevelse det også – bare med et penere ansikt. 

Det finnes ingen fasitsvar på hvordan du oppnår den berømte balansen. Ingen kan fortelle deg hvor ofte, hvor hardt, hvor mye eller hvor lite du skal jobbe. Målestokken for hvor godt du har det avgjør hvor nært du lever i et helvete eller i en himmel – noe som betyr at du er din vei til høyere innsikt. 

Din iboende intelligens - delen av deg som vet hvor viktig det er å restituere og reflektere kan til enhver tid fortelle deg hva du trenger. Å få tilgang på denne visdommen er riktig nok ikke alltid like enkelt. 

Vi lever i et samfunn med en uendelig strøm av informasjon, inntrykk og forventninger, som få av oss har lært hvordan vi skal håndtere. Dette samfunnet tar sjeldent hensyn til de ulike sesongene og forandringene sjelen vår går igjennom. Ta hjertet ditt som et eksempel: det kan rives fullstendig i fillebiter, men å gå til sjefen å si at du trenger avspasering fordi det føles ut som om du skal dø av kjærlighetssorg fungerer sjeldent. På en eller annen måte må du lære deg å skape ditt eget univers i denne verden, sånn at du ikke bare overlever, men faktisk også kan hente deg inn og få det bra. 

Kanskje tenker du nå: «Det høres fint ut det, men jeg har ikke tid til å prioritere meg selv.» 

Heldigvis trenger du ikke å sette av timesvis med uavbrutt stillhet for å bryte forbannelsen av tvangsmessig mas. Selv bare noen minutter om dagen kan ha en betydelig effekt. 

Det kan være noe så beskjedent som å ikke strekke deg etter telefonen som det det første du gjør om morgenen. Tillat deg selv og høre dine egne tanker, før resten av verden våkner. Det kan være å sette av litt tid på kvelden til å skrive ned noen refleksjoner om dagen som har vært, og hva du ønsker for morgendagen. Det som ikke er klart i hodet blir ofte klarere på papiret. 

Eller stille spørsmål vi sjeldent engang vurderer; 

• Hvis det ikke var noen å imponere, hva hadde du kuttet tvert? 

• Hva ville det innebære å ikke bare komme gjennom timene, men å faktisk nyte dem? 

• Hvordan ville det vært å ikke trenge ufattelig mye energi for å klare det du tror du må? 

• Hva om du ikke trenger å være god på alt, men i stedet dedikerte deg til det som faktisk vekker deg til live? Hvor mye mer levende hadde du følt deg da?

I stillheten kan du oppdage at travelheten har ført deg et stykke vekk fra den du egentlig er. Du kan ha mistet litt tid, brukt opp mye energi, lært noe harde lekser, men det finnes alltid en vei tilbake og en annen vei fremover. 

Det er ikke enkelt, men de som tør å være rebelske og bremse i en verden som gir gass, blir ofte belønnet langt utover sine største frykter og villeste drømmer.

- I