Til deg som stadig sammenligner din egen reise med andres

Hvis du lever livet som om det er en konkurranse med andre, har du allerede tapt.

Du ønsker egentlig ikke å være bedre enn noen – du ønsker å være god nok for deg selv.

Å nå den destinasjonen er riktignok ikke enkelt. Spesielt om du har brukt sammenligning som den største drivkraften til nå.

Sammenligning er en form for selvsabotasje.

Noe vi tyr til når vi ikke står trygt i oss selv, eller når deler av livet ikke føles fullkomment.

Historien vi ofte forteller oss selv, er at vi trenger å bli satt opp mot noen for å kunne motiveres til å bli bedre eller verdige det vi ønsker oss. Likevel er det lite som bryter ned selvtilliten din og fører deg lenger unna det som faktisk er ment for deg, som det å spille på denne måten gjør.

Du vil alltid finne noen som er mer suksessfull. 

Du vil alltid finne noen som ser bedre ut. 

Du vil alltid finne noen som har mer. 

Og du vil alltid finne noen som tilsynelatende har forstått mer enn det du tror du har gjort.

I korte glimt kan vi lure oss selv til å tro vi har overtaket, men det er helt til vi møter en motstander som vi opplever som bedre eller lenger fremme enn oss selv. Da innser du at førsteplassen du trodde du sto på, kun fantes i din egen fantasi.

For i sammenligningsspillet finnes det bare én motstander du kan slå, og det er deg selv.

Alle andre du går i kamp med – enten den foregår stille i ditt eget hode, eller med noen på banen i livet – vil kun etterlate deg med en følelse av å aldri være helt god nok og alltid være på etterskudd.

Der har du også det store paradokset med sammenligning: Vi tror vi trenger mer for å føle oss tilstrekkelige. Når det vi egentlig trenger, er å bestemme hva som er tilstrekkelig nok for oss.

Når livet ditt er fylt med det som er en autentisk forlengelse av den du er, av det som gjør at du føler deg levende og oppslukt i dine egne opplevelser, vil ikke sinnet ditt vippes av pinnen av noen andre.

Da finnes ikke en drivkraft til å jage hevn-kroppen etter et tungt brudd. Ikke en trang til å kjøpe Porsche fordi naboen rullet inn i gårdsplassen med en ny en. Eller et behov for å jobbe døgnet rundt bare for å bevise at du også er på vei et sted.

Vi havner kun i denne tankefellen når angsten for om noen andre ikke synes vi er gode nok, tar oss.

Å lande i en følelse av å være og ha nok høres kanskje harmonisk ut, men veien dit er ofte alt annet.

Det vil kreve at du graver frem sjelen din under lagene av ego som har gjemt den i et forsøk på å beskytte den. Det vil kreve at du slutter å forsvare og forklare deg selv. Og det vil kreve at du stopper deg selv i å søke bekreftelse fra alle andre.

Du trenger ikke bevise din verdi. Ikke en gang for deg selv.

Derimot må du slutte å rømme fra ubehaget ved å være alene med følelsene dine – for det er der du finner roten til usikkerheten og ser den egentlige drivkraften bak sammenligningen.

Den eneste reelle målestokken du trenger å forholde deg til, er: Hvordan du har det i hodet, i hjertet og i magen. Det er alt.

Jo mer du fokuserer på hvordan livet ditt skal føles for deg, desto mindre trenger du at andre skal godkjenne det. Og jo mindre du bryr deg om hva andre mener, desto færre feil vil du finne.

Når du er klar til å tre av slagmarka, vil du forstå hvorfor du aldri var ment å spille dette spillet i utgangspunktet – og at det er på tide å begynne å kjempe for noe annet.

Noe ekte og eget.

-Ingeborg