Hvorfor behovet for å bli best tar knekken på deg

Det finnes en måte å bli god—virkelig god. 

Du vil enten føle en enorm lettelse av å høre hvordan, eller gå i full protest.

Vi lever i en verden der eksepsjonalisme har blitt den nye normalen.

Der vi før ble vist de eksepsjonelle i små glimt, trenger du ikke gå lengre enn til favorittappen din før du blir møtt av tusenvis av historier om verdens beste mennesker.

Å bli kalt gjennomsnittlig i dag anses nærmest som den nye folkesykdommen. Hvor det å være midt på treet er det verste du kan være.

Hvis du ikke har noe tilsynelatende spesielt. Hvis du ikke vet hvordan du skal imponere er du ikke verdt noen’s oppmerksomhet.

Og det gjør noe med oss.

Vi tror vi må være best på alt og spør oss selv: Hvorfor kan jeg ikke investere som Warren Buffett, være verdens beste pappa, og spille tennis som Casper Ruud?

Vi glemmer at disse eksepsjonelle menneskene en gang var helt gjennomsnittlige i det samfunnet vi nå hyller dem for, og at de fortsatt - mest sannsynlig - er helt gjennomsnittlige i alt annet de gjør.

Vi blir eksponert for deres aller beste øyeblikk. Ikke årene det tok med øving og mislykkede forsøk. Det er i så fall kun etter gjennombruddet, fordi nå bidrar kampen bak til å forsterke heltens historie. Den gir oss vanlige, dødelige et håp om at dersom vi bare fortsetter å hamre løs er det bare spørsmål om tid før vi også knekker koden i hvordan bli verdens beste menneske.

Men har du noen gang sett dokumentaren om hun som ble verdens beste venninne, kollega, mamma, forfatter, triatlonløper, og vant Hele Norge Baker?

Ikke jeg heller.

For å bli virkelig god i noe, må du dedikere mengder med tid og energi – helst i én retning. Men selv da har vi ingen garanti for at vi blir best.

Vi vet dette intuitivt, men vi har en tendens til å glemme det. Vi sprer oss selv tynt og ignorerer det faktum at vi alle har begrenset med tid og energi.

De færreste av oss rekker å bli eksepsjonelle i mer enn én ting, om noe i det hele tatt. 

Det er statistisk usannsynlig at én person kan være enestående i alle områder av livet sitt.

Men ja, det er rart å tenke på at Beyoncé kanskje er katastrofe på kjøkkenet.

Hva om jeg alltid har følt at jeg var ment for noe større?

Vil ikke det å akseptere min egen middelmådighet gjøre at jeg mister all motivasjon? 

Hvis jeg innfinner meg med at jeg er en del av gjennomsnittet, er ikke det det samme som å begrave mitt eget potensial?

Det gir mening å tenke slik.

Som Mark Manson beskriver i boken The Subtle Art of Not Giving a F*ck:

 «I dag er det nesten blitt en selvfølge i kulturen vår å tro at vi alle er skjebnebestemt til å gjøre noe virkelig eksepsjonelt. Kjendiser sier det. Forretningsfolk sier det. Politikere sier det. Til og med Oprah sier det. Hver eneste én av oss kan være eksepsjonell. Vi fortjener alle storhet. Allikevel er det selvmotsigende – for hvis alle var eksepsjonelle, ville per definisjon ingen vært det. I stedet sluker vi budskapet rått, for alternativet – å være gjennomsnittlig, midt på normalfordelingskurven – er oppskriften på å være ubetydelig.»

Eller, er dette bare noe vi har blitt programmert til å tro?

Det viser seg nemlig at de som blir eksepsjonelle, ikke blir det fordi de tror de er eksepsjonelle. Tvert imot. 

De blir eksepsjonelle fordi de tror de er middelmådige, helt gjennomsnittlige, men at de kan bli så mye bedre.

De er besatt av å forbedre seg, og den besettelsen kommer fra en sterk overbevisning om at de faktisk ikke er så gode som de kunne vært.

Dette er også det store paradokset når det gjelder ambisjoner.

Å ikke akseptere vår egen middelmådighet er ikke det samme som å være ambisiøs. 

Det er selv-sabotasje i forkledning. 

Fordi store ambisjoner alene er ikke nok. Det er kun en måte å pleie egoet på. 

Til syvende og sist er det villigheten til å møte opp og gjøre arbeidet, igjen og igjen, som vil føre deg til et nytt nivå av mestring.

For noen gjør denne innsikten vondt, fryktelig vondt. 

Den kan slå luften ut av den ambisiøse, men den kan også gi deg vinger til å fly.

Det er først når vi erkjenner vår nåværende situasjon – at vi ikke er best i dag, og kanskje aldri blir det – at vi kan gi slipp på den konstante følelsen av uro og utilstrekkelighet. Det er først med denne roen at du vil klare å frigjøre deg fra unødvendig selvkritikk og den endeløse sammenligningen.

Det er utrolig nok ingenting som vil gi deg mer fart under vingene og hjelpe deg å oppnå det du virkelig ønsker enn å omfavne din egen alminnelighet.

Så med den innsikten … La oss gjøre middelmådighet stort igjen! 

-Ingeborg